Read Aloud the Text Content

This audio was created by Woord's Text to Speech service by content creators from all around the world.

Text Content or SSML code:

Kapittel 1: Nye Begynnelser Amanda satt ved middagsbordet, stirrende ned i restene av pastaen som nå hadde blitt kald. Den klirrende lyden av bestikk mot tallerken hadde for lengst stilnet, og lydene fra stua hvor TV-en summet lavt, var alt som brøt stillheten. Moren hennes hadde tatt oppvasken med et trøtt sukk, mens Emma, den eldste søsteren, hadde forsvunnet opp på rommet sitt for å gjøre lekser. Lillesøster Nora hadde løpt ut på balkongen med en bok om insekter i hånden. Amanda kjente på en følelse av tomhet. Hun visste ikke helt hvorfor hun ble sittende der, kanskje i håp om at noen skulle komme tilbake og prate med henne. Faren hadde vært borte i seks måneder nå, på et prosjekt i Sør-Amerika. De hadde en rutine på å snakke på Skype annenhver helg, men det var ikke det samme som å ha ham hjemme. Amanda var en jente på 15 år, med langt brunt hår som hun ofte flettet for å holde det borte fra ansiktet. Hennes grønne øyne hadde en tilbøyelighet til å drømme seg bort, spesielt når hun tenkte på Henrik. Hun var slank og middels høy, med en stil som kunne beskrives som enkel, men gjennomtenkt. Moren, en sliten men kjærlig kvinne i førtiårene, hadde kastanjebrunt hår som begynte å få noen grå striper. Hun jobbet som sykepleier og var ofte trøtt etter lange skift. Selv om hun alltid gjorde sitt beste for å være der for døtrene sine, var det tydelig at hun bar på mye ansvar alene. Blokken de bodde i var en høy, grå bygning med mange balkonger, hver med sine unike preg av beboernes personligheter. Noen hadde blomsterkasser som bugnet av farger, mens andre var rotete med sykler og sportsutstyr. Amandas familie hadde en liten urtehage på sin balkong, et forsøk på å bringe litt natur inn i deres urbane liv. Blikket hennes gled ut av vinduet, over til balkongen til naboleiligheten hvor Henrik bodde. Han var ute på sin egen balkong, og vasket sykkelen sin med hodetelefoner på. Henrik, ett år eldre enn Amanda, hadde krøllete brunt hår og blå øyne som ofte var rettet ned mot noe han holdt skjult. Han var slank og middels høy, med en aura av mystikk rundt seg. Til tross for at han ofte ga inntrykk av å være aktiv, visste Amanda at det var noe mer ved ham. Hun hadde sett ham med notatbøker, og en gang hadde hun sett et glimt av en kodebok. Amanda følte en varm kribling i magen når hun så på ham, men hun våget aldri å gå bort og snakke med ham direkte. Ikke ennå. Hun reiste seg sakte, tok tallerkenen sin og gikk mot kjøkkenet. Den lille kjøkkenkroken var fylt med familiens daglige rot – skolebøker, en halvfull fruktskål, og en kopp kaffe moren hadde glemt å drikke. Kanskje en kveld med musikk og dagboken hennes ville hjelpe på humøret. Hun måtte finne en måte å uttrykke de følelsene hun bar på, om ikke annet så i ord. Med tallerkenen skylt og satt i oppvaskmaskinen, gikk Amanda mot soverommet hun delte med lillesøsteren. Hun åpnet døren forsiktig, men synet som møtte henne var det samme kaoset som alltid. Noras klær lå strødd over sengen og gulvet, bøker og leker var spredt utover, og det var knapt mulig å se gulvet. Amanda sukket tungt og kjente irritasjonen bygge seg opp. "Kan hun aldri lære å rydde etter seg?" mumlet Amanda til seg selv, mens hun gikk inn og begynte å plukke opp noen av Noras klær. Hun visste at det var nytteløst, men hun kunne ikke hjelpe for å prøve å få litt orden i kaoset. Før hun rakk å lukke døren, ringte det på døren. Amanda stoppet opp og lyttet. Det var sjelden de fikk besøk på denne tiden av kvelden. Hun skyndte seg ut av rommet og mot inngangsdøren, nysgjerrig på hvem det kunne være. Da hun nærmet seg gangen, så hun moren allerede hadde åpnet døren. Amanda så moren snakke med noen, men kunne ikke se hvem det var. Moren snudde seg og gikk bort, og i døråpningen sto Henrik med et bredt smil. "Hei, Amanda," sa han og løftet hånden hvor han holdt to billetter. "Jeg har to billetter til premieren på den nye filmen i morgen kveld. Vil du bli med?" Amanda kjente hjertet hoppe over et slag. Hun visste ikke helt hva hun skulle si, men hun smilte tilbake og nikket. "Ja, gjerne," svarte hun, og kjente en varm følelse spre seg i kroppen. "Flott," sa Henrik. "Kan vi møtes ved parken klokken seks? Det er like ved kinoen, og jeg må ordne noe i nærheten før filmen." "Det høres bra ut," svarte Amanda, nysgjerrig på hva Henrik måtte ordne. Hun prøvde å lese noe mer i ansiktet hans, men han holdt den samme hemmelighetsfulle auraen. Henrik smilte bredere. "Supert. Da sees vi i morgen klokken seks ved parken." De smilte til hverandre, og Henrik snudde seg for å gå tilbake til sin leilighet. Amanda lukket døren sakte, og kjente en varme bre seg over henne. Hun lente seg mot døren og prøvde å holde smilet tilbake, men det var umulig. Dette var mer enn hun hadde turt å håpe på. "Hvorfor ringte Henrik på?" spurte moren idet hun kom tilbake fra kjøkkenet med en ny kopp kaffe i hånden. "Å, han trengte å låne en bok for skoleprosjektet sitt," svarte Amanda raskt, gripende etter en unnskyldning. "Jeg hadde den boka han trengte for en oppgave." Moren nikket, tilsynelatende fornøyd med svaret, selv om hennes blikk hang ved Amanda et øyeblikk lenger enn vanlig. "Pass på at du får den tilbake før du trenger den selv," sa hun, før hun vendte tilbake til kjøkkenet. Med moren ute av syne, tillot Amanda seg et lett sukk av lettelse. Hun visste at hun egentlig ikke fikk være ute så sent alene, men hun begynte allerede å legge en plan for hvordan hun skulle komme seg ut dagen etter. Kanskje hun kunne fortelle at hun skulle jobbe med et gruppeprosjekt hos en klassekamerat etter skolen og at de ville se filmen sammen som en liten pause. Med et siste blikk mot døren, gikk Amanda tilbake til soverommet sitt. Hun måtte tenke ut alle detaljer nøye, men akkurat nå kunne hun bare glede seg til morgendagen. Hun visste at dette kunne bli starten på noe spesielt. Hun satte seg ned på sengen, omgitt av det kaotiske rommet hun delte med Nora. Men selv kaoset rundt henne kunne ikke overskygge den boblende følelsen av spenning som fylte henne. For første gang på lenge følte Amanda at noe virkelig spennende var i ferd med å skje, og hun kunne knapt vente med å se hva morgendagen ville bringe. I godt humør begynte Amanda å rydde rommet. Hun plukket opp Noras klær, ryddet bort bøker og leker, og sørget for at alt var på sin plass. Når hun var ferdig, satte hun seg ned på sengen med telefonen og begynte å skrolle gjennom Instagram, mens hun lot tankene vandre til morgendagen. Nora kom inn senere, slengende fra seg klærne i en haug på gulvet som vanlig. Amanda sa ingenting, bare satt der og smilte for seg selv. Hun var for lykkelig til å la seg irritere nå. Amanda la seg etter hvert til rette, trakk dynen godt opp til haken og lukket øynene med et smil. Morgendagen kunne ikke komme fort nok.