Read Aloud the Text Content
This audio was created by Woord's Text to Speech service by content creators from all around the world.
Text Content or SSML code:
Til tross for høy levestandard, et velfungerende helsevesen og enorm økonomisk vekst som vi aldri tidligere har sett sidestykke til så har vi stadig flere som faller utenfor, blir arbeidsledige og uføre her til lands. Hva skyldes dette? Jeg ønsker at vi tar som utgangspunkt at Norge er et land med høy levestandard, et land der våre uenigheter på tvers av partipolitikk er som luksusproblem å regne i forhold til hvordan tilstanden er i mange andre land, også i vår del av verden. Likevel ser vi at ting ikke er som de skal. Mennesker sliter med depresjoner, sykefraværet er høyt, og antallet uføretrygdede ser bare ut til å øke og øke med den økonomiske veksten vi nå opplever. Er det fokuset på enkeltindividet, jag etter rikdom og ønske om makt her i det moderne samfunnet som fører til nettopp mangelen på mestring, tapt tilhørighet og kanskje mest nedbrytende av alt, fravær av mening i tilværelsen? De egenrådige kreftene er tilsynelatende ute av kontroll, og setter enkeltmennesket fremfor tanken om at vi står sterkere sammen. Men stemmer dette? Er det næringslivets feil at mennesker er uføre? Eller er det venstresiden, og velferdsstaten som på sikt produserer tapere? Burde vi i stedet kanskje endre perspektiv, og se an problemet fra en annen innfallsvinkel? I stedet for å fordele skyld, mener jeg det kan være mer nyttig å være løsningsorienterte her. Å få mennesker tilbake i arbeid er noe alle tjener på. Arbeid/trivsel, nedgang i arbeidsledighet og uføretrygd hjelper hele samfunnet. Mange er målrettede i sine utdanningsretninger, spesielt innen yrkesfag, der profitt, handlefrihet og oppsparte friperioder prioriteres, mens de som velger en mer akademisk retning verdsetter trivsel på arbeidsplassen og utfoldelse av intellekt. Så har vi gruppen som faller utenfor eller tar feilvalg, som føler at de aldri får brukt evnene sine - manglende motivasjon, fysiske og eller psykiske plager samt mangelen på mentorer som råder dem til å ta kloke valg er nok hovedgrunnen til at de fleste ramler ut. Den siste gruppen er unnasluntrerne, de som ikke er interesserte i å gjøre et ærlig dagsverk – men de utgjør ikke hovedproblemet her. Antallet uføretrygdede øker sterkt, og unge blir kastet ut i arbeidsledighet uten reelle arbeidsutsikter. En god andel av de ferdigutdannede her til lands har også måttet finne sin plass i køen av arbeidsledige. Samtidig ser man at langt sykefravær drastisk reduserer fremtidsutsiktene for noensinne å komme i jobb igjen. Store summer blir pøset inn i dette pengesluket, og reduseres ikke utgiftene, vil norsk økonomi på sikt bli svært skadelidende, noe som vil medføre drastiske kutt i trygd og stønad, og totalt endre velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. En rekke forsøk har blitt prøvd, store og omfattende studier foretatt, uten å kunne fremlegge noen form for realistisk løsning på problemet. Til nå har man omtrent utelukkende feilet i de fleste forsøk på å få trygdede tilbake i arbeidslivet. Men vi vet, og kan slå fast med sikkerhet, at dagens modell, absolutt ikke er tilfredsstillende. Og at strategiene for å få uføre tilbake i arbeide ikke er tilfredsstillende. Helt fra dets spede start, etter at de tre etater ble slått sammen til én i form av NAV på midten av totusentallet, har man sett store problemer og svikt i dette systemet. Med hva er så problemets kjerne? Denne kjempemessige etaten ser ikke enkeltmennesket, med dets evner, iboende kraft og reelle nytteverdi, og mye potensiale er derfor uutnyttet i det norske samfunn. Mange mennesker har forspilt sine sjanser til utdanning i ung alder grunnet psykiske lidelser, og spesielt utsatte er de som utmerker seg innen det kreative. De stiller svakt på arbeidsmarkedet, må ofte ta til takke med de jobbene de får, og opplever daglig redusert livskvalitet, apati, og går gjennom livet med en konstant følelse av at de er håpløse tåkefyrster og drømmende, ute av stand til å utrette noe. De blir utbrente gang på gang i arbeidslivet, og deres møter med etaten som er til å hjelpe dem resulterer som oftest i at søknader vedrørende omskolering havner i søppelkassen, med begrunnelse i at NAV ser det som mest gunstig å få mennesker tilbake i jobb fortest mulig. Det tenkes ikke, det handles utfra automatikk. Man føler seg som et papir og nok et nummer i rekken. Årsaken til denne gordiske knuten kan diskuteres, men konklusjonen levner ingen tvil: Dagens NAV tilfredsstiller ikke i å se det enkelte menneskets behov. Og her må det gjøres drastiske grep. Men hva skulle så en eventuell løsning på problemet være? En nært forestående omlegging av etaten slik den er i dag ville vekke ramaskrik hos befolkningen, siden tiltroen til NAV etter snart 10 års driftstid er omtrent ikke-eksisterende. Det finnes ei heller én politiker med vettet i behold som ville turt å postulere at man skulle gjøre om på en reform som har kostet millioner på millioner av skattebetalerenes penger. Men å stilles til veggs har også sine fordeler fordi det fordrer nytenkning. Via strategisk arbeid og et tverrpolitisk samarbeid, der det private og statlige sammen går inn for et visjonært prøveprosjekt, kan det finnes en mulig løsning. Rom ble ikke bygget på én dag, og omveltning av NAV må gjøres etappevis. Gjennom initiativ fra det private og næringsliv og staten, opprettes prøveprosjekter hvis mål er å få de uføretrygdede og langtidssykemeldte tilbake i arbeid, gjennom en helt annen type vurdering – på skjønn. Denne modellen bygges så ut til å omfatte hele landet, og vil etter at resultatene foreligger kunne rettferdiggjøre en helomvending av NAV-reformen fra 2005. Løsningen er ikke primært å symptombehandle, heller hindre problemene i å oppstå. Arbeidsmarkedsetaten separeres fra trioen, og mennesker vurderes ut fra iboende evner og anlegg. Etter at en utbredt forståelse og synliggjøring er på plass, og dette initiativet har spredt seg i det ringe land, er fase 2 i prosjektet mulig å iverksette. Det lar seg nå fullt rettferdiggjøre å fremme forslag om at NAV-reformen fra 2005 skal opphøre. Med de empiriske fakta og den brede åpinions lovord og samlede støtte etter det som kan regnes som den største tverrpolitiske seier i norsk etterkrigstids historie, ligger nå veien åpen for fase to, som altså er å gjøre ende på NAV-reformen, og således oppløse trioen der trygd og sosiale tjenester forblir og den gamle arbeidsmarkedsetaten trekkes ut og blir en selvstendig institusjon, likefullt med en direkte kommunikasjon med sine gamle samarbeidspartnere i trekløveret vi kjenner som NAV. En ny etat, som blir en åpen, tilpasningsdyktig og inkluderende organisasjon der enkeltmennesket er i fokus, og hvert menneske blir både sett og hørt, forstått og verdsatt. En etat hvis oppgave er å hente ut det iboende potensiale på innsiden av individet, kartlegge evner og svakheter, for den enkeltes beste, med det overordnede mål at alle mennesker skal føle at de blir tatt på alvor, og blir hørt, og der den menneskelige faktoren endelig kommer til sin rett. Sammenslåing av den nye etaten med ressursene i arbeidsmarkedstiltakene, både offentlig og privat, er en nøkkelfaktor for å løse denne ligningen. Dette storstilte prosjektet krever da en voldsom bemanning, men de utgifter som måtte påløpe vil uten tvil bli inntjent gjennom at mennesker ikke lenger faller utenfor. At det er rett mann til rett arbeid, der man følgelig vil kunne se en drastisk nedgang i antall langtidssykmeldte og uføre som konsekvens av snuoperasjonen og investeringene. Det kreves dyktige fagfolk og menneskekjennere, som evner å bedømme og evaluere mennesker utfra skjønn og ikke regnskap og kalkyle. Argumentasjonen for hvorvidt denne nasjonale apati og tiltaksløshet vi kanskje er vitner til i dag, kan skyldes så mangt, og en fellesnevner er vanskelig å oppnevne på stående fot. Dog er det ei heller noe hensikt i å lete etter syndebukker eller streve etter å vinne argumentasjonsrunder på argumentasjonsrunder når det kommer til skyldfordelingsspørsmålet som i utgangspunktet er irrasjonelt og malplassert i denne konteksten. Hvem sitter med svarteper og skal straffes for at ting ikke går som de skal? Hvem skal betale bot og love bedring? Dette er nok et heller utopisk prosjekt siden samfunnet er sammensatt av enkeltindivider som er vidt forskjellige. Og siden det nettopp er disse enkeltindividene som sammen utgjør og former nasjonen, og derfor vår identitet og vårt ansikt utad, er konklusjonen at disse individene må tas på alvor og vurderes utifra skjønn - og ikke kalkyle. Skal vi få et dynamisk samfunn, der trivsel og vekst går hånd i hånd, er dette etter forfatterens mening den eneste rasjonelle måten å gå problemet i sømmene på. Nok en gang, uten å lete etter syndebukker og forville seg i skyldfordelingsspørsmålet. Om et slikt vitnesbyrd om slike resultater kan bre seg utover ikke bare nasjonen, men også landegrensene, kan Norge nok en gang bli et foregangsland, denne gang ikke bare pga olje og landets BNP eller gjennom vårt arbeid innen diplomati, men også på grunnlag av måten vi håndterer våre mellommenneskelige relasjoner. Noe som kan gjøre oss til et forbilde for andre nasjoner. Og ser man bort fra oljefondet og våre oppsparte midler til ettertiden, så er dette mest trolig den aller, aller største arven vi kan gi våre barn og deres barnebarn. Øivind Heggen Bechensten, 17. april 2014.